Søk
Det er år 1366 etter den iranske solkalenderen, og 1987 etter den gregorianske, og jeg er syv år, like gammel som krigen mot Irak, på flukt i en liten landsby uten strøm, i nærheten av Khorramabad.
Skinnende døde tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser fra den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak, samt samfunnsendringene i Iran i tiden etter den islamske revolusjonen i 1979. I et sansevart og billedrikt språk skriver Shafieian fram en dramatisk barndom hvor krigen mot nabolandet avløses av krigen mot egne myndigheter: Her er detaljerte, levende beskrivelser av stemningen i byene, også i kjølvannet av de kjemiske bombingene, side om side med beretninger om hendelser i de venstreradikale miljøene, med arrestasjoner og henrettelser av intellektuelle og opposisjonelle, slik de ble opplevd av et barn. Skinnende døde er en roman om minner, om tilhørighet, et barndomshjem og en dyp kjærlighet til familie og venner.
Det som trer fram, er en roman av usedvanlig kvalitet: På den ene siden en intenst nærværende skildring av krigen mellom Irak og Iran mellom 1980 og 1988, slik den fortonte seg fra et barns perspektiv, og på den andre siden nettopp barnets blikk på sine omgivelser, født som han er i krigens utbruddsår og dermed, syv år gammel, fullstendig åpen for hverdagens reservoar av skjønnhet, kjedsomhet, fargerikdom og dødpunkter.
Even Teistung, KlassekampenDe første små tegnene på krig og diktatur er ypperlig balansert mot på samme tid mer personlige og allmenne observasjoner, og av lokalkunnskap av den typen man ikke kan lese seg til i oppslagsverk
Frode Johansen Riopelle, MorgenbladetMazdak Shafieians roman om en barndom i det krigsherjede Iran er dypt bevegende. (...) Som romandebutant overbeviser han. «Skinnende døde» er på den ene siden en formbevisst minnegransking, som i elegante sveip forflytter seg mellom nåtid og fortid. På den andre er den en skakende fortelling om krigens skrekk og gru, og om terrorveldet i Iran etter den islamske revolusjonen i 1979.
Anne Merethe K. Prinos, AftenpostenDen som tror at Skinnende døde er en distansert og fragmentert beretning om traumeerfaringer, vil raskt forstå at det ikke stemmer. For romanen er gripende.
Eirik Riis Mossefinn, Bokvennen Litterær AvisJeg får opplevelsen av å befinne meg på innsiden av ayatolla Khomeinis islamske republikk. (...) Shafieian skriver et sobert bokmål. Det er billedrikt, slik det gjerne blir når en poet debuterer som romanforfatter. (...) «Skinnende døde» gir en unik følelse av å få privilegert tilgang til et samfunn og en tid som er forbi.
Knut Hoem, NRKDette er ein velskriven sjølvbiografisk roman som skil seg ut i den norske bokheimen, ikkje berre ved innhaldet, men også ved eit uhandgripeleg element, eitkvart godt, lyst og mjukt i teksten, sjølv når det som vert skrive, er vondt, mørkt og hardt.
Småguttens sensitivitet siver inn i leseren med hele det sanselige registeret av lukter, smaker, syn, hørsel og fornemmelser (...) Jeg kan ikke huske å ha lest noe liknende siden jeg leste Thomas Bernhards barndom6serindringer: jeg skriver hermed Mazdak Shafieian inn i min kanon av forfattere med stort europeisk format.
Arild Linneberg, VagantMazdak Shafieians roman Skinnende døde er et enestående erindringsarbejde der ser tilbage på voldsomme år med revolution og krig i Iran.
Alexander Carnera, Le monde diplomatique