De kaller meg ulven

Suveren forteller! … Zeshan Shakar beviser nok en gang at han kan håndverket når han nå avslutter trilogien som startet med suksessen "Tante Ulrikkes vei".

… pakket med komplikasjoner og spenninger. […] "De kaller meg ulven" serverer mye å tygge på. Til alle.

Zeshan Shakar overgår seg selv med "De kaller meg ulven". … Zeshan Shakar skaper et høyoppløselig og oppdatert bilde av Norge som klassesamfunn, fullt av talende detaljer. Den klassebereiste fortelleren mestrer flere språkregistre, og kodeveksler drevent etter behov. Der en forfatter som Kjartan Fløgstad prioriterer klasse over identitet i sin samfunnsforståelse, er Shakar opptatt av forbindelsen mellom disse to: Arbeidsinnvandrerne var innvandrere, men også industriarbeidere. Og morens familie er fattige arbeidsfolk fra Finnmark, med et ukjent antall kvenske grener på slektstreet. Minoriteter er ikke noe nytt her. "De kaller meg ulven" er en velvalgt tittel: Romanen sitrer av fortellerens rastløse, eksistensielt ensomme uro der han flakker rundt i drabantbykvelden og prøver å forstå mer av faren sin. Det var alltid avstand, fravær. Først fordi han måtte jobbe så mye, så fordi ekteskapet brøt sammen og han flyttet ut. Små fragmenter av språket, kulturen og religionen fra Pakistan har han klart å gi videre til sønnen, men ikke mer. I utforskningen av forholdet mellom de to blir romanen ikke bare interessant, men også dypt bevegende.

Zeshan Shakar forteller en enkel historie om to foreldre nederst på rang­stigen. Intet øye forblir tørt denne gangen heller. […] … blikket for det representative er typisk for sosiologi-utdannede Zeshan Shakar. Det har han til felles med årets nobelprisvinner i litteratur, Annie Ernaux. Begge skildrer hoved­personer som er sosiale klatrere, som forlater sin egen klasse, også geografisk og etablerer seg i middel­klasse­strøk – andre steder i byen. Shakar har en forteller­måte som er ut­preget nedpå – akkurat som Ernaux. […] Når faren finner frem "Outragious (!) Hit Collection – Biggest Hits from Top Films" fra hanske­rommet, begynner våre vante fore­stillinger om hvordan verden er skrudd sammen på å løsne. (Der har du selve meningen med litteraturen.) Det blir ikke i like stor grad bruk for de fast­tømrede fore­stillingene våre. Det blir kortere vei til tåre­gangene. Zeshan Shakar har bare skrevet tre romaner, men har allerede fått til mye. Det er noe inkluderende, ja nærmest folke­kjært, over disse bøkene. Blodet strømmer friere gjennom årene. "De kaller meg ulven" er en litterær bypass­operasjon som vil glede mange.

… en lavmælt, bevegende fortelling om oppvekst mellom to kulturer.

Med sin tredje roman viser Zeshan Shakar nok en gang hvordan "beskrivelser" – enten de tar form av språk, underforståtte fordommer, hverdagslige handlinger eller politikk – former kropper og liv. … Shakar [viser] seg igjen som en forfatter i stand til svært minneverdige og intense scener. … Og en forfatter som kan skrive scener, er det virkelig grunn til å forvente mye av. Han har timing, følsomhet for de små tingene, evne til å gjengi ulike språklige typer. … Det er en touch og et blikk i "De kaller meg ulven" som gjør leseren sikker på at dette forfatterskapet vil by på enda mye mer.

Zeshan Shakar er tilbake som nyskapende språkarbeider. Varmt og sårt portrett av en far som er i ferd med å forsvinne. … en lystbetont leseopplevelse og en følelse av at kjærlighetserklæringer kan komme i så mange ulike former, eksempelvis et nærgående språkstudium.

Bugner av ømhet og vemod. Zeshan Shakars nye roman er en sår historie om å gi alt og likevel ende tomhendt på utsida. … Boka tilfører interessante perspektiver på norsk oppvekst. Det er likevel skildringen av forholdet mellom far og sønn som er sterkest: Farens milde vesen og ivrige samtale på engelsk og gebrokkent norsk. Alt de ikke sier til hverandre. Fra sønnens siden består følelsene for faren av både frustrasjon og kjærlighet, respekt for arbeidsmoralen og skuffelse over hva faren har oppnådd. Det er en relasjon som er nydelig skrevet fram av Shakar, og rører langt inn i hjerterota.