Metamorfoser

Også omsetjinga er eit storverk: over 500 sider latin forvandla til norsk. (…) Det var lett for Ovid, han skreiv kva han ville på sitt eige språk og på heksametervers som det var tradisjon for i Roma. Thorsen er tvinga til å seie ‘det same’ som Ovid, men på norsk. Og ho har fortenestefullt valt å nytta det same versemålet som Ovid, noko som krev språklege offer. Men Thorsen er både lydhøyr og oppfinnsam. Lesarane, som får instruksjonar i innleiinga, vil snart finna flyten i versa.

Dette er eit storverk i alle meiningar av ordet: Femten bøker med omlag tolv tusen heksameter-liner på eit lett leseleg norsk, komplett med fotnotar, eitfyldig register med alle namn på personar og stader, tekstkritiske merknader og ei veldig nyttig oversikt over dei rundt tre hundre forvandlingane som skjer i verket. Og ikkje å gløyme, eit svært instruktivt og lærerikt forord av gjendiktaren, Thea Selliaas Thorsen. Det har blitt eit praktverk. (…) Lesaren møter tallause gudar og menneske, nokre av dei kjende frå før som Narkissos, Ekko, kong Midas og Venus samt eit utal som ikkje er kjent i det heile. (…) Verket [har] vore ein nesten utøymeleg kjelde til inspirasjon for biletkunstnarar, forfattarar og komponistar. På den måten demonstrerer jo Metamorfoser kva som gjer eit verk til ein klassikar: Ikkje alderen aleine, men at det dreier seg om verk som i heilt andre historiske samanhengar stadig kan gi meining og tilmed overraskande innsikter. Er dette årets julegåve til dei som trur dei har alt?

Det er ikke så rart at professor Thea Selliaas Thorsen har brukt over 15 år på å oversette disse vel 12.000 verselinjene til norsk. Det er i seg selv en bragd. Når hun attpåtil har valgt å gjendikte det hele til norsk heksameter begynner vi å snakke om en bragd av herkuliske dimensjoner. (…) Oversettelsen har god flyt. Samtidig er den tro mot originalteksten. (…) Med en fullstendig, sprelsk og tilgjengelig norsk oversettelse er det grunn til å tro at Pytagoras, som figurerer på slutten av verket, får rett i sin påstand: Omnia mutantur, nihil interit – alt forandres, men intet går under.

Når det nå endelig – etter over to tusen år – foreligger en helstøpt, komplett og gnistrende god oversettelse til norsk av denne klassikernes klassiker, ført i pennen av landets fremste Ovid-formidler, professor Thea Selliaas Thorsen, og utgitt med pomp og prakt i Gyldendals monumentale Kanon-serie, er det en begivenhet som kan få uoverskuelige konsekvenser for fremtiden.

Hva så med oversettelsen? Den er imponerende: tekstnær, klar og anskuelig, ofte blendende. (…) Thorsen har vært gjennom 71 970 verseføtter fordelt på 11 995 vers. Hun gjennomfører det episke versemålet konsekvent og uten å bryte spondé-loven. Fortellingene tar tak i leseren i en uavbrutt strøm. Å gi seg i kast med selv de minste justeringer i versene hennes krever tenkning i timesvis og flere ukers betenkningstid. Sagt på daktylisk: Thea Selliaas Thorsen har gjort et mesterlig arbeid. Seierskransen er hennes.