avJan Grue
Hva skjer med et samfunn når noen liv regnes som mer verdifulle enn andre?
I opptakten til det amerikanske presidentvalget i 2024 reiser Jan Grue med sin kone og sønn på forskningsopphold til universitetsbyen Berkeley. I et nabolag fullt av redwoodtrær leier de et lite hus med en overgrodd bakgård, og finner en idyllisk hverdagsrytme i solen i Nord-California.
Livet i Berkeley står i skarp kontrast til det reaksjonære USA som trer frem når Donald Trump blir valgt til president for andre gang. Nord-California er fremtidstroens land, det er stedet der funksjonshemmedes rettighetskamp tok form på 60-tallet, der mangfold, inkludering og likeverd er honnørord. Men det er også stedet der Silicon Valley ligger, der fremtiden blir formet av en drøm om perfekte mennesker, drevet frem av genteknologi og kunstig intelligens.
Med denne boken viderefører Jan Grue sitt særegne prosjekt der det personlige kaster lys over de store politiske og filosofiske spørsmålene i vår tid.
… Jan Grue er en nytelse å lese, selv når nyhetene er elendige.
Morten Ståle Nilsen, Bok365Jan Grue gir eit årvake vitnesbyrd frå det nytrumpske USA. Det bør ikkje gi nokon grunn til å puste letta ut. … Tendensane i denne uroande utviklinga av det amerikanske samfunnet kjenner vi godt. Nennsamt porsjonerer Grue ut desse små, men talande scenene i skildringa av familieliv og utflukter. Han gir dei kraft ved å forankre dei i levd liv, på ein plass han elskar: Her står ikkje berre verdiar eller solidariske prinsipp i fare for å gå tapt, men også kjensla av ein stad, ein heim. Det utgjer eit universelt språk så godt som noko, og Grue snakkar det med truverd og kløkt. … Mot det idéhistoriske risset synleggjer Grue at Trump-administrasjonen sitt politiske prosjekt ikkje berre er eit rasande angrep på beståande rettstrukturar. Under finn ein også ideologiske haldningar til menneskeleg svakheit generelt, og funksjonshemming spesielt, som pregar store delar av den vestlege tankehistoria. Denne innsikta blir levande ved klarheita i resonnementet, men også ved at Grue samtidig skriv så bramfritt om si eiga kroppslege svakheit. Tankegodset han skildrar, inneber ei fornekting av at han sjølv i det heile har livets rett. Denne evna til å føre saman teori, historie, samtidsanalyse og personleg erfaring inn i eit så tilgjengeleg format, held fram med å vere Grue sin store styrke både som memoarforfattar og del av det kollektive samvitet.
Vebjørn Kallelid, VagantI sin tredje selvbiografiske utgivelse sørger Jan Grue over fremskritt som er i ferd med å gå tapt. … «Vi var en tid i solen» er en klagesang, der Grue frykter for fremtiden og sørger over tapte fremskritt. Den handler om det skjøre ved tilkjempede rettigheter, og om hvilke konsekvenser det kan få når ideen om mennesket som enten ressurs eller utgiftspost får fritt spillerom. … Grue skriver om hvordan Trump, etter et møte med representanter for funksjonshemmedes organisasjoner, skal ha sagt følgende til sine medarbeidere: «Maybe those kinds of people should just die». Denne episoden listes opp som en av mange fragmentariske «hendelser». Disse er både historiske og blodferske, og alle sammen dystre eksempler på maktovergrep mot kunnskap, sannhet og sårbarhet. I disse fragmentene minner «Vi var en tid i solen» om bøkene til britiske Olivia Laing, skrevet i kjølvannet av brexit, Trumps første valgseier og den dødelige brannen i Grenfell Tower, bøker som gir uttrykk for den febrile følelsen av at verden er i ferd med å spinne av aksen. … Som rullestolbruker har Grue andre og samtidig overlappende sårbarheter, og når det blir sendt ut tsunamivarsel i Berkeley, er det venner og bekjente han må ty til: «Det eneste beredskapslageret mitt av betydning, er andre mennesker». Og selv om dette nok er særlig sant for Grue, så er det selvsagt også sant for oss alle sammen.
Johanne Elster Hanson, Morgenbladet