Søk
Endelig: Tredje og siste bok i Ravneringene-serien!
Etter å ha forlatt vår verden gjennom portene, havner Hirka i Dreysil, i de blindes verden. En verden hvor hun bare regnes som en utilstrekkelig halvblodsart. Men Hirka er også beviset på Graals virilitet, og skal lede de blindes invasjon av Ymslanda, hennes hjemland.
Hun står nå overfor sitt livs vanskeligste valg. Hvem er hennes folk? Er det de blinde, eller ætlingene? Hvem skal få hennes lojalitet? Og hva veier tyngst: Blodsbånd, eller båndet til dem hun vokste opp med?
For å kunne redde verden må Hirka bli alt hun har hatet og foraktet. En strateg. En kriger. En som kalkulerer med liv.
Vinner av Årets bok hos ARK
Vinner av Havmannprisen
Vinner av Sørlandets litteraturpris
Nominert til Uprisen
Nominert til Bokhandlerprisen
Nominert til Bokbloggerprisen
Anmelderne sier:
«Med Siri Pettersen og hennes «Ravneringene»-trilogi har Norge fått en fantasydronning som kan trekke sjangeren ut av nerdeloftene og inn på bestselgerarenaen, også blant voksne lesere. Den knallsterke første boka, «Odinsbarn» (2013), viste at hun hadde evnen til å pønske ut et deilig, oppslukende, episk eventyr. Bok nummer to kom med en original samtids-kobling. Nå er den tredje og siste boka her, og med den viser hun at hun også mestrer det aller viktigste: Å samle (de viktigste) trådene og dra det hele i land, med en avslutning som er det mangfoldige plottet verdig. (...) Hirka er en heltinne som vil leve lenge blant norske lesere, og trolig også internasjonale.»
Marie L. Kleve, Dagbladet
«Siri Pettersen viser mesterklasse.»
Guri Fjeldberg, Bergens Tidende
DAGBLADET 31.10.2015:
Hirka er en heltinne som vil leve lenge blant norske lesere, og trolig også internasjonale.
Med Siri Pettersen og hennes «Ravneringene»-trilogi har Norge fått en fantasydronning som kan trekke sjangeren ut av nerdeloftene og inn på bestselgerarenaen, også blant voksne lesere. Den knallsterke første boka, «Odinsbarn» (2013), viste at hun hadde evnen til å pønske ut et deilig, oppslukende, episk eventyr. Bok nummer to kom med en original samtids-kobling. Nå er den tredje og siste boka her, og med den viser hun at hun også mestrer det aller viktigste: Å samle (de viktigste) trådene og dra det hele i land, med en avslutning som er det mangfoldige plottet verdig.
Ikke bare for ungdom
Serien handler i all hovedsak om Hirka, oppvokst i en middelaldersk verden ved navn Ymslanda. Innbyggerne ligner mennesker, bortsett fra at de har hale. Alle utenom Hirka, som stammer fra et helt annet sted: Dels vår egen verden, og dels et langt mer overnaturlig og skremmende univers kalt Dreysíl. Hit kommer hun i bok nummer tre, ved hjelp av magiske portaler og en urkraft kalt «evna» (derav tittelen). Evna fløt tidligere fritt mellom universene, men nå finnes den bare i Ymslanda. For første gang tilhører Hirka en overklassefamilie, og med det kommer både fordeler og plikter. Familien har svære planer. Spørsmålet er om hun kan klare å utnytte dem til sin fordel, og samtidig finne en måte å redde sin elskede Rime, som har gjort et skjebnesvangert valg for hennes skyld. Han er seriens andre hovedperson, og er igjen i Ymslanda. Der brygger det opp til storkrig, og han befinner seg på den svakeste siden. For voksne lesere som er flasket opp på jordnær samtidsrealisme, kan dette virke en smule fjernt, jeg skjønner det. Hos yngre aldersgrupper stiller det seg noe annerledes, der har fantasy og sci fi vært mainstream i mange år. Trolig er det noe av grunnen til at Gyldendal har kalt «Ravneringene» ungdomsbøker. Men selv om hovedfigurene eri tenåra, erikke bøkene bare for ungdom.
Identitetsjakt
Men identitetsproblematikken de tar opp er typisk for ungdomsbøker. Gjennom særlig de to første bøkene strever både Hirka og Rime med å finne seg selv og sin plass. Hun må stadig revurdere hvem hun er, etter hvert som sannheten om opphavet hennes trer fram. Nå må hun selv bestemme seg for hvem hun vil være. Boka er full av store, moralske valg: Skal hun tenke på seg selv eller på andre, på familien eller på de gamle vennene? Hjelpe mange, eller noen få som står henne nær? Velge fredelige løsninger framfor alt, eller kan vold av og til være nødvendig? Det siste er et sentralt spørsmål i «Evna», og det får et nokså klart svar. Dette er den blodigste bokaitrilogien, men den blir aldri spekulativ, i motsetning til en del andre actionfylte sjangerromaner for ungdom. Volden diskuteres gjennomgående. Rime og Hirka settes opp mot hverandre, som krigeren og fredselskeren, men begge får satt sine idealer på prøve.
Patosfylt
«Ravneringene» har mye til felles med George RR Martins bokserie «A Song of Ice and Fire», og tv-versjonen «Game of Thrones». Også her mangler det klassiske fantasy-skillet mellom gode og onde, ingen er bare det ene eller det andre. Men Pettersen har et mye mer inderlig forhold til sjangeren enn Martin. Hos henne finner vi ingen ironisering eller munter lek med fantasyklisjeer. Her er alt blodig alvor. Ingenting underspilles. Det kan gi bøkene et litt selvhøytidelig preg. Det patosfylte språket bidrar også til det, og enkelte av de mest innfløkte og høystemte passasjene står i fare for å tippe overidet lett parodiske. Samtidig må det være lovåbruke store ord når verdener står i fare forågå under. Språket er svært bilde- og sanserikt. Beskrivelser av lukt, smak og lyder er med på å trekke leseren inn i fortellingen. Mange små detaljer skaper et skinn av realisme. Når Rime skal snike seg inn i en by full av fiender, heter det for eksempel: «Han tok av seg sekken, og flyttet sverdene til midtfestene så de skulle ligge skjult langs ryggraden og ikke stikke opp bak skuldrene som en krigserklæring.»
Nyanserende gjensyn
Derimot kunne Pettersen med fordel ha viet litt mer plass til å utvikle bifigurene i serien. Mye kretser rundt Hirka og Rime, og vi får interessante møter med et par andre personer – blant annet et nyanserende gjensyn med skurken fra første bok, Urd. Bildet av det rivaliserende brødreparet Naiell og Graal nyanseres også fint. Men mange andre får så liten plass at det føles som om en del tråder henger uutnyttet igjen i lufta. En del knuterfår også litt enkle magiske løsninger, og liveti Dreysíl bygger på en del vel spesielle premisser. Den første halvdelen av boka bruker mye plass på å forklare dem, og på å plassere troppene før den store finalen. Men snart drar det seg til som ekte eventyr skal, og du kan ikke unngå å bli fanget av historien. Derfor spår jeg at Hirka er en heltinne som vil leve lenge blant norske lesere, og etter hvert mange internasjonale.
__________________________________________
Fra NRK (http://www.nrk.no/magasin/_-fantasy-leserne-kommer-til-a-redde-verden-1.12622225)
– Fantasy-leserne kommer til å redde verden
Ravneringene-forfatter Siri Pettersen (44) har satt punktum for sin vellykkede fantasy-trilogi. Men seriens karakter lever videre gjennom lesernes tegninger og kostymer.
Publisert 01.11.2015, kl. 09:46
Siri Pettersen
– Selvfølgelig skal fantasy-leserne redde verden. Det er jo innlysende!
Jeg rynker litt på øyenbrynene, men Siri Pettersen gir seg ikke. Hun sitter framoverbøyd og nipper på dagens tredje cappuccino – slik hun gjerne gjør når hun skriver. I morgen er det slippfest for tredje og siste bok i Ravneringene-serien, men akkurat nå er det aller viktigst å overbevise en skeptisk journalist om fantasy-sjangerens samfunnsnytte.
– Realisme har lært oss at mennesket er sykt, svakt, egoistisk og utilstrekkelig, mens fantasy handler om å redde verden – og det blir sjangeren mobbet for – men det er jo ikke lenger en urealistisk problemstilling, fortsetter hun.
Jeg kikker ned på spørsmålsarket mitt, skal til å bytte emne, men plutselig kommer jeg på noe jeg har lurt på lenge. Siri! utbryter jeg. Hva lurer du på? spør hun.
Jeg innrømmer at jeg er lite bevandret i fantasybøker og -filmer, men at jeg av en eller annen grunn har blitt hektet på tv-serien Walking Dead. Problemet er bare, siden jeg i så liten grad har beskjeftiget med denne sjangeren, at jeg ikke vet om det vil ende godt! Er det typisk fantasy å ende godt? spør jeg.
Siri ler så høyt at en cappuccino-bølge slår over kaffekoppen og skvetter ned på bordet, før hun lener seg mot meg.
– Vel, før visste alle hvordan det kom til å gå, men så kom George R. R. Martin (Game of Thrones-forfatteren red.anm) og ødela alt. Det finnes ikke slike regler lenger, jeg kan ikke hjelpe deg, kompis. Men om det er en god slutt, slik som jeg liker, er det noe som ordner seg, men ikke alt.
Dagen før slippfest for den siste boken i Ravneringene-serien, møtte NRKs journalist den populære fantasy-forfatteren, Siri Pettersen, over en kopp cappuccino på kaffebaren Supreme Roastworks i Oslo.
Foto: Thomas Espevik
– Hirka er et godt utgangspunkt for å illustrere fremmedfrykt
Det Pettersen derimot kan hjelpe med, mener hun, er å gjennom sin trilogi si noe om hvordan mennesker oppfører seg under realistiske omstendigheter. For selv om fantasy er like urealistisk som Himalaya er bratt, mener hun sjangeren helt klart kan si noe om de faktiske tingene som skjer i verden.
– Om jeg skal si noe om krig og konflikt, og skriver en bok om Midtøsten, hvor mange lesere ville da ha stilt med blanke ark? Ingen! Men i en urealistisk verden som ingen har hørt om, blir leseren nødt til å starte lesingen uten å på forhånd være på den ene eller den andre siden.
– Hovedpersonen i Ravneringene-serien, Hirka, er jo haleløs, det vil si et menneske i en verden det ikke finnes mennesker. Tenker du at hun kan være et godt utgangspunkt for å illustrere fremmedfrykt?
– Ja, helt klart, for alle som leser er – etter det jeg vet – mennesker. Og derfor kan alle leserne være enige i at det stinker å bli forfulgt fordi man er menneske. Hadde jeg skrevet om en forfulgt folkegruppe, er det ikke sikkert alle hadde lest det på samme måte.
– Henter du inspirasjon fra reelle konflikter?
Pettersen tenker seg om et øyeblikk, innrømmer at hun har lyst til å svare ja på det spørsmålet, men ser seg nødt til å være ærlig.
– Det hadde hørt intelligent ut om jeg svarte ja, men jeg gjør nok ikke det helt bevisst. Men på det ubevisste planet blir jeg selvfølgelig påvirket av det jeg leser og hører. Og jeg synes at ideen om at hudfarge, religion og legning skal være bakgrunn for forfølgelse er så hinsides urimelig!
– Har et uromantisk forhold til skrivingen
Det er bare to år siden Pettersen debuterte med fantasy-romanen «Odinsbarn». Siden 2013 har hun sagt opp jobben som grafisk designer, blitt fulltidsforfatter og skrevet en trilogi. Men hva med skrivesperre? Burde ikke den ha dukket opp på et tidspunkt?
– Sperre? Haha! Jeg har et veldig uromantisk forhold til det jeg gjør. Ordene kommer ikke fra noe sted, jeg må ikke være inspirert, jeg setter meg ned og gjør det.
– Som en jobb?
– Ja, nettopp, som en jobb. Og er det slik at setningene ikke henger på greip en dag, kan jeg jobbe med plot, strukturere eller designe cover.
KONTORVEGG: Flere av fanart-bildene Siri Pettersen har mottatt, har hun festet opp på sin egen kontorvegg.
Foto: Privat
– Eller være på Facebook og Instagram? Ryktene sier at du er ganske så aktiv på sosiale medier.
Pettersen legger mobiltelefonen fra seg, og bryter ut i latter.
– Hvem er det som sprer disse onde ryktene? spør hun, før hun utdyper:
– Selv synes jeg det ryktet er ganske ufortjent. Jeg er på sosiale medier, og når folk sier bra, svarer jeg takk. Men jeg er ikke flink. Jeg er bare tilstede.
Flink eller ikke, det er ingen tvil om at Pettersens tilstedeværelse på sosiale medier har engasjert leserne. Under hashtagger som #odinsbarn, #råta, #evna, og #ravneringene finnes tusenvis av såkalte fanart-bilder lastet opp av ivrige lesere.
Noen lager tegninger av seriens karakterer, mens andre – i god cosplay-ånd – kler seg ut som karakterer fra Raveringene-universet. For å ikke glemme den personen som har tatovert seriens logo på leggen sin.
Selv kjenner Pettersen seg igjen i leserne:
– Jeg er jo der selv! For øyeblikket er jeg to hårsbredder unna å få meg en Supernatural-tatovering. Jeg vet hva det vil si å elske noe så mye at man vil gjøre det til en del av livet.
– Skjønner ikke hvordan hun fikk tid til å skrive de to siste bøkene
SKERRI: Therese Hovland Langemyr gjør seg klar til slippfest. Hun skal gå utkledd som Skerri – en karakter som bare er med i den tredje og siste Ravneringene-boken.
Foto: Erika Hebbert
Det blir natt, det blir dag, og det nærmer seg slippfest. I en tomroms leilighet på Stovner sitter de 29 år gamle venninnene, Therese Hovland Langemyr og Melina Edvardsen, og klargjør hvert sitt kostyme. Når klokken nærmer seg 19.00 skal de møte opp på utestedet Gaasa i Oslo, utkledd som Sylja og Skerri fra Ravneringene-serien.
Men før det skal pupper løftes opp av et korsett som en gang var en grandiosa-eske. Hoggtenner skal limes fast med gebisslim. Og kanskje viktigst av alt: gnagsår skal plastres.
– Det er jo nesten en liten risikosport dette?
– Ja, man er spesielt utsatt for gnagsår. Det får man på veldig mange rare steder når man cosplayer, ler Therese.
De har begge fulgt Siri siden 2013, og har bare positive ting å si om forfatteren:
SYLJA: Melina Edvardsen kler seg ut som Sylja – en karakter hun beskriver som den litt overfladiske venninnen til hovedpersonen i Ravneringene.
Foto: Erika Hebbert
– Da jeg leste den første boken hennes, ble jeg umiddelbart interessert fordi hun tok utgangspunkt i nordiske gamledager og ikke bare høymiddelalder-England, som så mange andre. Dessuten var det så mye i fortellingen som var snudd opp ned. For eksempel er hovedpersonen normal og uten krefter. Når jeg skal anbefale serien til andre, sier jeg at det er en blanding av Game of Thrones og Ronja Røverdatter, forteller Melina.
Therese sier seg enig, og legger til at Siri dessuten er den hyggeligste forfatteren hun noen gang har møtt:
– Vi har vært så mye i kontakt med henne at hun nesten har blitt som en venninne, forteller hun.
– Det virker som om hun er flink til å prioritere dialogen med leserne sine?
- Ja, Jeg lurer egentlig på hvordan hun fikk tid til å skrive bok to og tre, hun er jo konstant på Facebook og Instagram, ler Melina.
SLIPPFEST: Therese Hovland Langemyr og Melina Edvardsen får mye ros av Siri Pettersen for sine kostymer. Sammen stiller de gladelig opp på bilder på slippfesten på Gaasa i Oslo.
Foto: Erika Hebbert
Slippfest
– OH MY GOD, roper Pettersen ut med nordnorsk aksent idet hun oppdager Melina og Therese på slippfesten senere på kvelden. Hun er åpenbart imponert over kostymene de to damene har laget.
RIME: Ruben Evensen plukket opp «Odinsbarn» ved en tilfeldighet på Gardemoen, og har siden vært blodfan av Ravneringene-serien. På slippfesten dukket han opp som Rime.
Foto: Erika Hebbert
Men de er ikke alene om å ha kledd seg ut. Rundt omkring på utestedet Gaasa i Oslo har Rime, Hirka, Sylja, Fader Brody, Kolkagga og flere andre karakterer fra Ravneringene dukket opp. Det ser rett og slett ut til å være en ganske så utfordrende jobb for dørvaktene som skal sjekke gjestenes legitimasjon denne høstkvelden.
Pettersen vandrer rundt, fra person til person, stiller opp på selfiebilder, deler ut klemmer, skriver autografer og tar seg tid til hver og en som vil ha en liten bit av henne.
Og derfor er det kanskje ikke så rart at folkemengden varter opp med et lydnivå som bare 14-åringer på sin aller første Justin Bieber-konsert kan overgå idet Pettersen hopper opp på en benk for å holde takketale.
– Dæven, dåkker e mange, roper Pettersen idet applausen omsider stilner, før hun forteller at den hektiske dagen har gjort at hun verken har fått i seg mat eller hatt tid til å pugge takketalen.
Men folk ser ikke spesielt bekymret ut. Og selv jeg, som aldri har vært på fantasy-fest før, vet at dette vil ende godt.