Svenske gummistøvler

En høstnatt våkner den pensjonerte legen, Fredrik Welin, av at huset hans brenner voldsomt. Han kommer seg ut i siste liten. Det eneste han rekker å få med seg, er to venstrestøvler.

Dagen etter er det kun aske igjen av hans elskede skjærgårdshus. For Fredrik blir den ulmende ruinen også et symbol på et forspilt liv som går mot slutten. Men da trer datteren Louise og journalisten Lisa Modin inn i livet hans og rister grunnsteinene i hans tilværelse.

På nyttårsaften brenner enda et hus i skjærgården ned, og alle høstens hendelser leder til en forklaring som Fredrik Welin aldri har kunnet forestille seg.

«Den er både spennende, underholdende og svært velskrevet … Takk for fine ord, Henning Mankell.» Sindre Hovdenakk, VG

«Mankells vakre farvel» Leif Gjerstad, BOK

«Svenske gummistøvler er en stilistisk nytelse … Boka er et overflødighetshorn av overraskende elegante bilder.» Cathrine Krøger, Dagbladet

«En av Mankells beste romaner, som tar livet og døden på alvor.» Rune Hallheim, Aftenposten

« Det handler om det å bli gammel,vennskap, små hemmeligheter … Dette er en roman jeg virkelig kan anbefale.» Thorstein Buer, Demokraten

«En verdig finale» Eva Myklebust, Fædrelandsvennen

Det er vanskelig å ikke bli litt høytidsstemt og vemodig når man leser det som skulle bli Henning Mankells aller siste roman, ferdigstilt bare et halvt år før han døde av kreft i fjor høst - 67 år gammel.
At tematikken dreier seg mye om nettopp sykdom og død er derfor kanskje ikke overraskende. Men heldigvis er «Svenske gummistøvler» ikke først og fremst en trist og nedstemt bok. Den er både spennende, underholdende og svært velskrevet.
Vi møter igjen den pensjonerte legen Fredrik Welin, som også hadde hovedrollen i Mankells roman «Italienske sko» fra 2006. Han har trukket seg tilbake til sin gamle familieeiendom i den svenske skjærgården, men en natt blir freden brutt da huset plutselig står i full fyr.
Welin overlever brannen, men absolutt alt 70-åringen eier og har er borte. I en blanding av lammelse og handlekraft, dødsangst og raseri må han mobilisere nytt livsmot. Brannen medfører ikke bare at han tar kontakt med sin voksne datter som han ellers har sett lite til, han kommer også i forbindelse med en ung kvinnelig journalist som vekker til live seksuelle lengsler i den gamle mannen.
På et annet nivå setter også brannen i gang en litt bygdekrim-aktig stemning i det høstlige og tynt befolkede kystsamfunnet. Folk vokter på hverandre, og stemningen blir ikke akkurat bedre når det begynner å brenne også andre steder i bygda. Og virkelig dystert blir det når folk begynner å dø ...
Dermed klarer det drevne krimforfatteren Mankell å legge en tydelig thrillerramme for historien, slik at den engasjerer så vel på det ytre som på det indre plan. Fredrik Welin må dessuten finne seg i å være mistenkt for selv å ha satt fyr på huset sitt, noe som ikke akkurat gjør hans melankolske humør mindre utpreget.
Henning Mankell skriver spenstig, levende og lett - utmerket oversatt til norsk av Kari Bolstad. Selv om dette er en bok med en alvorlig grunntone, inneholder den også mange gullglimt av lakoniske betraktninger, bittersøt humor, fine naturskildringer og lett ondskapsfulle typetegninger.
For en nordisk leser vil det være mye gjenkjennbart i skildringene av arketypiske småbymiljøer og bygdeoriginaler.
Med tanke på forfatterens skjebne unngår det heller ikke å gjøre inntrykk når man leser vemodige betraktninger som dette: «Døden må være frihet fra redsel. Den ytterste friheten». Og til sist summerer Mankell det hele opp på enkelt vis: «Men mørket skremte meg ikke lenger».
Takk for fine ord, Henning Mankell.
SINDRE HOVDENAKK, VG

En av Mankells beste romaner, som tar livet og døden på alvor.

Det er vanskelig å lese Henning Mankells siste roman uten sideblikk mot at den ble nettopp det - hans siste. Mankell døde i oktober i fjor, og foruten sin mest kjente krimserie om Kurt Wallander, etterlot han seg en lang opusliste med blant annet romaner og skuespill. Sammen med Stieg Larsson ble han betraktet som den mest sentrale forfatteren i det som omverdenen gjerne kaller Nordic noir.
Hovedpersonen i Svenske gummistøvler , den pensjonerte legen Fredrik Welin, er sytti år gammel. Han bor alene på den nest ytterste, nakne øy i den svenske skjærgården, i huset der hans mormor og morfar strevde for utkommet. Så brenner huset ned, ilden er påsatt, og Welin mistenkes for selv å ha tent på. Grunnen rykkes bort under ham. Den var ikke altfor solid fra før. Han sluttet som kirurg etter en feiloperasjon som lemlestet en ung kvinne. En sak som stadig hjemsøker ham.
Fredrik Welin er en gjenbrukt mann, boken er en frittstående fortsettelse av Italienske sko , som kom i 2006.
Vanskelig forhold
Fra fortiden trer også datteren Louise frem. En voksen datter som han ikke visste at han hadde, før hennes mor i moden alder introduserte henne. De har et vanskelig forhold, og enklere er ikke forholdet til den lokale journalisten Lisa Modin, som dukker opp etter brannene. Hun er også en ensom sjel, men er ganske skeptisk til å etablere et forhold til en gammel og nokså surnet mann.
Det er ikke vanskelig å se likhetstrekk mellom Welin og Kurt Wallander. Wallanders livsudugelighet og sutring over at alt var bedre før, er også gjenkjennelig i Svenske gummistøvler . Ja tittelen henspiller nettopp på dette, at det er bortimot umulig å få kjøpt et par skikkelige, svenske gummistøvler for en mann som har vært utsatt for brann og har mistet alt. Alt han kjøper er merket Made in China, globaliseringen har feid over verden og jevnet den lokale tilhørighet og den håndverksmessige standard med jorden. Det ble på en måte Mankells refreng, som kunne gjentas inntil irritasjon i Wallander-bøkene. Der kom de fra en adskillig yngre mann, og de virket ofte forstyrrende i bøker som ble drevet frem av et krimplott. Her er klagene blitt en uunnværlig del av karakteren. Ja, til og med det at observasjonene ikke er nye, bidrar til å bygge bildet av denne gjenstridige pensjonisten.
Primitiv
Mankell er ikke spesielt subtil i sine virkemidler. Psykologien kan virke primitiv, registeret er begrenset. Folk blir ofte rasende, de krangler eller famler. Like fullt har han - unnskyld, hadde han - et uslåelig blikk for det irrasjonelle, for det absurde. Det ubegrunnede raseriet som bare velter frem, de tåpelige spørsmålene vi stiller hverandre, de enda tåpeligere svarene vi gir. Løgnene som kommer ramlende, helt ubegrunnet og unødvendig, alt det vi ikke liker hos oss selv, er en integrert del av Mankells observasjoner.
«Jeg ble vekket av at Jansson ringte. Klokka var seks. Gardinene beveget seg i trekken fra de utette vinduene. I morgentimene hadde det begynt å blåse over Paris.-?Brannen er slokt, sa Jansson. -?Vekket jeg deg?-?Nei, sa jeg. -?Vet dere noe om hvorfor det begynte å brenne?»«Det skjer ikke så ofte at jeg tenker på min egen død. (...) En lege kjenner til alle prosesser som fører til at hjertet, hjernen og andre organer slutter å arbeide. Derfor burde en lege også kunne forberede seg på en annen måte enn et menneske med et annet liv og et annet yrke. Nå innså jeg at det slett ikke var slik. Døden er like ubarmhjertig uønsket og vanskelig å forberede seg på for meg som lege som for andre. Jeg vet ikke om jeg kommer til å dø rolig eller mer fortvilet motstand. Jeg vet absolutt ingenting om det som venter.»Slike forbindelser til Mankells egen skjebne er det flere av. Vissheten om at en dag er det slutt, smertene ved å forlate dette livet, bekymringene som følger oss, plagene som melder seg. For ordens skyld: Selv om her finnes dramatiske branner og dødsfall, er ikke dette noen krim. På de fleste av sidene fortaper hovedpersonen seg i introvert refleksjon, og til tross for de nevnte svakheter er det nettopp dette som bærer boken. Den er blitt en av Mankells beste, og den sure, gamle mannen i havgapet, hvis nå Østersjøen kan kalles et hav, er et bekjentskap mange vil ha glede av. Det er et paradoks som jeg tror Mankell også kunne fryde seg over.

Rune Hallheim, Aftenposten

En verdig finale

Hva gjør du når du er 70 år og huset ditt brenner ned til grunnen? Brenner en del av deg også ned? Det er spørsmålene Henning Mankell utforsker i «Svenske gummistøvler», en frittstående oppfølger til «Italienske sko» (2006).

Romanen er den andre, og siste boka som er gitt ut etter Henning Mankells død, 5. oktober 2015. «Kvikksand» var en samling filosofiske anekdoter, med fellestrekket undring over livet og døden. Dette temaet ser ut til å gå igjen i «Svenske gummistøvler», dog som romanform.

Vi møter den pensjonerte legen Fredrik Welin som bor ute i den svenske skjærgården. En natt våkner han av at huset brenner. Han løper ut i pysjamasen og med to venstrestøvler på bena. Mens han bearbeider tapet av det materielle, møter han igjen sin datter Louise, og den kvinnelige journalisten Lisa Modin. Men ting er ikke som før. Han kan ikke få bygd opp huset nøyaktig slik det var. Det er vanskelig å få tak i ordentlige svenske gummistøvler, i det hele tatt noe som helst som ikke er produsert i Asia.

Fra første kapittel maler Mankell fram følelser med språket. Og han beskriver den svenske skjærgården så presist at man nesten smaker havsaltet på tunga. Henning Mankell evner å fange leseren i Fredrik Welins innerste tanker, håp og fortvilelse. Men Mankell vier også mye plass til humor, og som leser tar du deg stadig i å humre av beskrivelsene av livet i skjærgården.

Denne rørende historien rommer også et mysterium. Hvem er det som brenner ned hus i skjærgården? Det kan da ikke være en av våre egne. Det må være en utbygding, konkluderer øyboerne. Likevel blir ikke dette noen kriminalroman, for det er Fredrik Welins indre liv som driver historien framover. Selv om han på alle måter er en bitter gammel mann, blir du likevel glad i den gamle legen i havgapet.

Dette er på alle måter en velskrevet roman som viser hvilken mester Henning Mankell var. Den er både vemodig, morsom, og undrende. En verdig finale for en av Sveriges største forfattere. Eva Myklebust, Fædrelandsvennen