Å lese etter troen

Hverven har gjort et grundig arbeid, og én kvalitet ved tekstene er at de kartlegger konteksten forfatterne befinner seg i: et postpietistisk samfunn der verdier og gudsbilder sitter igjen i befolkningen, til tross for at den faktiske troen på Gud er svunnet hen. Dette er en fruktbar måte å forstå Knausgårds intense beskrivelser av skam, eller Nilssens skildring av plikt på.

For noen år siden skrev jeg en kommentar i Vårt Land hvor jeg gjorde et poeng av at alle «åndelige vismenn» i Norden var fra Sverige. Hva var det svenskene hadde i drikkevannet sitt? Eventuelt: Hva slags practical joke – signert hvem? – er vi gjenstand for når svenskene kan stille med Magnus Malm, Martin Lönnebo, Wilfrid Stinissen, Anders Piltz, Peter Halldorf, Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Ann Helen Heberlein og Owe Wikström på startstreken, mens vi norrbaggar må ta til takke med ... Bjørn Eidsvåg!? Er det for mye å forlange at vi også får litt «svensk åndsfylde» (for å sitere meg selv) og noen som kan skrive skarpt og dypsindig om «en tro nedsunket i det hverdagslige» (for å sitere Hverven)? Nei, det er jo ikke det. Men jeg ser i ettertid at jeg overdrev poenget. Vi har for eksempel teologiprofessorene Notto Thelle og Leif Gunnar Engedal og opptil flere av forfatterne som som dukker opp i Å lese etter troen. Og ikke glem: Vi har Tom Egil Hverven.

Tom Egil Hvervens tekster i essaysamlingen «Å lese etter troen – Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet» er både nærende og innsiktsfulle. […] I flere gode nærlesninger får han frem en dikter som for meg var ukjent ved navn, men som jeg allikevel har sunget tekstene til i for eksempel dåp og konfirmasjonsgudstjenester. Som boken ellers er det både eksistensielt og opplysende på samme tid. Jeg blir oppriktig rørt når Hverven skriver om årets og livssyklusens gang og hvordan den kristne kalenderen ivaretar dette gjennom høytidenes liturgi og i salmebokens oppbygning. […] Hvervens essayistiske forsøk oppleves som nærende og svært rike. Dette er tekster jeg ser frem til å vende tilbake til.

Når har ein forstått ein tekst? Eit svar er at ein ikkje har forstått før ein tolkar eige liv i lys av lesinga. I så fall kan ein seia at Tom Egil Hverven har forstått dei bøkene han skriv om. «Å lese etter troen» er nemleg både ei rekkje skarpsindige lesingar av nyare litteratur, og fragment av ein sjølvbiografi. Bøkene han les, kastar lys over viktige livserfaringar. Men frå livshistorie går forfattaren til periode-historie, og prøver å fange inn sitt tema i ei ganske presis historisk setting. […] Hverven er ein av dei beste litteraturkritikarane her til lands. Det viser han også her. Han har arbeidd i NRK og dagspressa det meste av karrieren, men det han leverer av lesingar, er på høgt akademisk nivå. Bokformatet gjer også at han kan utvida avistekstar til eit større format. I tillegg til at kombinasjonen av biografi og lesing skaper intensitet, har han nemleg den akademiske dygda som blir kalla akribi – han er heilt nøyaktig i fakta og fotnotar. […]

Kjetterne blant oss kan trygt plukke opp Tom Egil Hvervens bok om kristentroens plass i samtidslitteraturen. [Hverven] skriver både klart og nyansert og er en oppvakt fortolker med troverdige forklaringer på tilsynelatende bagateller som hvorfor Fosse stadig bringer sammen fargene blått og grønt. Også i bokform holder han fast på avisanmeldelsens åpenhjertige kvalitetsbedømmelser, men lesning er en prosess, og Hverven legger for eksempel ikke skjul på at noen linjer i Paal-Helge Haugens diktsamling "Kvartett" endrer valør over tid. "Å lese etter troen" er forbilledlig litteraturkritikk for allmennheten, men det er som undertittelen antyder også essayistikk. Han knytter akutte personlige erfaringer til bøkene han leser på kloke og tidvis rørende måter. Hverven har en fortid som konservativ kristen, men det politiske og økologiske engasjementet gjør det nærliggende å lese litteraturkritikken hans i forlengelsen av den sosial-etiske bevegelsen i flere trosmiljø på 1960- og 70-tallet: En sosialisme som ikke slår en strek over den religiøse tradisjonen. Å stå i dialog med verden omkring, med samtidens livsfølelse, slik Svein Ellingsens salmer viser seg å gjøre i et annet av Hvervens opplysende «mellomspill» – dette er det høyeste etiske kriteriet i denne boken. Knausgårds utadvendte perspektiv på skaperverkets fellesskap i Morgenstjernen kommer dermed bedre fra det enn Fosses innadvendte kristne mystikk i Septologien. Man kan være uenig i bedømmelsen, men det er likevel bare å beundre boken for humøret, ærligheten, og den skarpsindige motstanden den yter.

"Å lese etter troen" er den tvitydige tittelen på Tom Egil Hvervens nye bok, med undertittelen "Forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet". Hverven les forfattarar som Paal-Helge Haugen, Ingrid Storholmen, Olaug Nilssen, Laura Djupvik, Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Svein Ellingsen og Dag Solstad. Han les etter spor av kristen tru, og han les etter at trua er avvikla som eit felles kulturelt prosjekt. Samstundes er boka mykje meir enn ein analyse av tru i norsk litteratur. Å lese etter troen framstår som eit litterært vitnesbyrd. Vitnesbyrdet er ein sjanger Hverven kjenner godt frå si tid blant kristenfolket, der "den lavkirkelige tradisjonen og litteraturen møtes i noe kroppslig, eksistensielt", som han skriv. Alt frå fyrste side vert vi klare over at det er den kroppslege erfaringa som står i sentrum. Hverven er så ærleg og oppriktig at det vert sårt og attkjenneleg. Det er freistande å tenkje at det å lese definerer det å vere menneske, for Hverven. Det betyr ikkje at det må vere slik for alle, men for somme er lesing der sjela vert forma. Det krev ein varleik og ein seriøsitet i livet å opne seg slik. […] Vitnesbyrdsjangeren startar gjerne som nedbryting av falsk tryggleik for deretter å byggje noko nytt på fast grunn. Slik er også Hvervens tekst bygd opp. Han les litteratur der den tradisjonelle trua er broten ned, som hos Haugen og Fosse. Dinest er det den reine Paulus, der radikalitet og paradoks står att, som vert den nakne klippegrunnen, før noko nytt kan artikulerast gjennom Knausgårds bibelbruk og Ellingsens salmar og gjennom paradoks som hos Solstad. Hvervens prosjekt medverkar til ei viktig litterær samtale vi kjenner frå til dømes Knausgård og Solstad.