Søk
Sigbjørn Hølmebakk skrev artikler, dramatikk og filmmanus, men huskes først og fremst for sine noveller og romaner. Flere av dem er filmet, han fikk både Kritikerprisen, Doblougprisen og Gyldendals legat, og er oversatt til en rekke språk.
Hølmebakk debuterte på Gyldendal i 1950 med novellesamlingen Ikke snakk om høsten. I disse novellene og i de etterfølgende romanene Det hvite fjellet (1954), Menneskefiskeren (1956) og Emigranten (1959) behandler han eksistensielle spørsmål som døden og meningen med livet, som oftest i et religiøst perspektiv.
I 1964 kom romanen Fimbulvinter, om tyskernes herjinger i Finnmark under tilbaketrekningen i 1944, og i 1966 samfunnssatiren Hurra for Andersens (1966). I denne perioden var Hølmebakk ved siden av forfatterskapet samtidig en aktiv debattant, organisasjonsmann og politiker. Han var blant initiativtakerne til Sosialistisk Folkeparti og sterkt engasjert i kampen mot atomvåpen. Artikkelen "Brønnpisserne" fra 1961, om tidens kommunisthets, er en klassiker som har skapt sitt eget begrep i norsk språk.
Men Hølmebakk lot aldri det politiske engasjementet dominere litteraturen. Midt i et 1970-tall dominert av det Dag Solstad har kalt "den politiske vekkelsen som har hjemsøkt landet vårt" er det fortsatt den eksistensielle problematikken som står i sentrum i Hølmebakks bøker. Jentespranget (1970) handler om seksualitet på avveier og et kjærlighetshat som får dramatiske konsekvenser, og Karjolsteinen (1975), som de fleste regner som hovedverket, handler om en frafallen prest og en venstresosialistisk forfatters problematiske forhold til døden. Hølmebakk har selv sagt at "døden og ensomheten er grunntemaet i det meste av det jeg har skrevet."
Utgivelser:
Gå til nettbokhandelen for en fullstendig oversikt over tilgjengelige titler.