Søk
Alexander Kielland (1849–1906) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie. Han var den skarpeste samfunnskritikeren av alle det moderne gjennombruddets menn i Norge; hans verker var svært omstridte i samtiden.
Alexander Lange Kielland ble født i Stavanger 18. februar 1849, og døde i 1906. Kiellands slekt hadde i over 100 år vært en av de mest innflytelsesrike handelsslektene i byen; gutten vokste opp i et velstående hjem.
I 1871 tok han juridisk embetseksamen, og året etter giftet han seg med en kjøpmannsdatter fra Haugesund og slo seg ned i hjembyen for å drive et lite teglverk. I løpet av tiden som teglverkseier fikk han et godt innblikk i arbeidernes kår, og samtidig leste han mye radikal europeisk filosofi.
I 1878 reiste han til Paris for å bli forfatter, og året etter kom samlingen Novelletter. Utover i 1880-årene viet han seg helt til forfattervirksomheten, og de fleste verkene er utgitt i dette tiåret. Kielland oppholdt seg i Frankrike og Danmark i lengre perioder, og der var han i kontakt med andre intellektuelle, som Georg Brandes.
Kiellands verker inneholder kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, skolesystemet og kirken. Særlig det siste gjorde at Stortinget i tre år på rad nektet å gi Kielland dikterlønn, til tross for at Bjørnson og Lie talte hans sak – Bjørnson sa også til slutt fra seg sin egen dikterlønn i protest. Debatten om saken bidro også til å splitte Venstre.
I 1889 overtok Kielland jobben som redaktør for Stavanger Avis. To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdal.
Utgivelser
KORTPROSA
Novelletter. 1879
Nye Novelletter. 1880
To Novelletter fra Danmark. 1882
ROMANER
Garman & Worse. 1880
Arbeidsfolk. 1881
Skipper Worse. 1882
Gift. 1883
Fortuna. 1884
Sne. 1886
Sankt Hans Fest. 1887
Jacob. 1891
SKUESPILL
Paa Hjemveien. 1878
For Scenen. Tre Smaastykker. 1880
Tre Par. 1886
Bettys Formynder. 1887
Professoren. 1888
Dessuten essays, sakprosa og brev.