Tre løsninger på lesekrisen

Et politisk Norge har våknet, og vil gjøre noe med «lesekrisen». Selv om boksalget økte i 2025, viser undersøkelser fra Det nasjonale lesesenteret i Stavanger at flere og flere sliter med lesingen. Fortsatt leser vi mye, men mest av alt leser vi korte tekster, som vi skanner og skroller oss gjennom. Særlig den lange, konsentrerte lesningen er under press: evnen til å fordype seg i en bok og miste følelsen av tid og rom.

Utviklingen er tydelig blant unge. Over en fjerdedel av norske femteklassinger leser på laveste nivå. Samtidig sliter studenter med å komme seg gjennom pensum, og salget av pensumbøker stuper. En ny generasjon er på vei inn i høyere utdanning og arbeidsliv, som i stor grad har lest på skjerm. De forteller at de knapt klarer å lese en hel artikkel. Samtidig får denne antatt svakeste generasjonen når det gjelder lesing, tilgang til de kraftigste KI-verktøyene i historien, som kan gjøre både lesingen og skrivingen for dem.

Det politiske Norge er enige om at dette er et problem. Regjeringen har satt av en milliard kroner til å styrke leseferdighetene. Likevel mangler vi fortsatt gode svar på hvilke tiltak som faktisk virker. De siste årene har jeg deltatt i et forskningsprosjekt som peker på tre konkrete løsninger.

1. Kraften i det kollektive

Det er lett å tenke at lesing først og fremst er en individuell aktivitet. Men i praksis er lesingen sårbar alene. Mange kjenner igjen ambisjonen: «I dag skal jeg virkelig lese», sier vi, før dagen likevel forsvinner i avbrytelser. I vårt prosjekt utviklet vi et kollektivt alternativ.