Da jeg var adskillig yngre, og ennå ikke hadde begynt noen alvorlige tanker om en dag å bli forfatter, merket jeg meg likevel en spalte i datidens Dagbladet Magasinet. Det hadde kulturell tyngde og gode journalistiske artikler den gangen. Det satte en ny standard da det kom, og ble en gedigen suksess. Jeg husker ikke helt hva den lille spalten het, og har ikke funnet den igjen på nett, men det var noe a la "De viktige første ordene, som former begynnelsen på en roman" - så fikk man servert første avsnitt av en bok, enten en ny aktuell sådan, eller en klassiker. Poenget med spalten var å intervjue forfatteren og la hen fortelle om hvorfor nettopp disse ordene ble starten på romanen. For meg var det nesten mer spennende enn selve boken.
Samtidsforfattere kom med så forskjellige svar, og det fikk meg alltid til å undre - og det satte seg evig fast i meg. Det var et slags tidlig innblikk i den kompliserte skriveprosessen, hvor starten fremsto som alfa omega. I en krim er det jo egentlig det. På det engelske fagspråket heter det "The hook". Det første avsnittet skal gjøre leseren nysgjerrig på hva som skjer, huke tak - få leseren til å ville lese videre fra første øyeblikk. Mange som meg har sikkert stått i en bokhandel og lest det første avsnittet, for å se om det fenger. Derfor har jeg aldri helt forstått de som åpner med været - eller intetsigende pjatt som ikke sier noe om fortellingen. Dem om det. Ingen bøker er heldigvis like, og de kan være gode for det.
Som en annen følge har jeg alltid brukt uanstendig mye tid på første avsnitt. Jeg endrer, sletter, tester, prøver. Så begynner poleringen. I rytmen, syntaksen, leser høyt, prøver ut forskjellige intonasjoner og setningsstrukturer. Lange, korte, delsetninger; det blir alltid syretesten på det som skal komme.Valgene er nær uendelige, egentlig. Så mange måter man kan skape porten inn til universet på. Høyt, lavt - bredt, smalt - lyst eller mørkt.
Så, når man har satt siste punktum, gjerne et år eller mer senere, kommer man tilbake til de første ordene. Noen ganger også underveis; som en murmester som sjekker grunnmuren. Står det seg fremdeles? En teknikk jeg selv alltid har elsket kommer fra novellen: in medias res: "midt inn i begivenhetene". Ikke noe dilldall - leseren skal kastes inn i stormen. Eller kanskje ilden passer best for Frans Nansens lesere.
Her kommer første avsnitt i "Den sorte stjernen". De som har lest Frans Nansen 3, Den lange hevnen, husker antakelig at det ender med en såkalt cliffhanger. En saftig en, som ble klekket ut allerede før jeg skrev ferdig Nansens første, Den siste bankboksen. En som river i stykker Frans' grunnmur. Noe som vil forandre ALT ved hans liv. Det han nettopp har sett er smertelig umulig. Det kan ikke være sant. For da ...
Ikke mange sekundene er gått siden forrige bok. Håper du vil lese fortsettelsen.
KAPITTEL 1
Frans Nansen kjente brystet verke for hvert løpeskritt. Ikke på grunn av dårlig kondisjon eller de hundre og trettifem kiloene han forsøkte å forflytte så raskt som mulig, samtidig som han bar håndbagasjen og datteren Elena på seks år. Men på grunn av panikken som sendte støt gjennom kroppen.
(Teksten er opprinnelig publisert på Ulrik Høisæthers Facebook-side.)
