Tegneserieskaper Mikael Noguchi forteller her om arbeidet med å adaptere Zeshan Shakars prisbelønte roman, fra de første skissene under pandemien til en ferdig bok nesten seks år senere.
Hvordan gikk du fram da du skulle oversette en så kjent og sterk roman til tegneserieformat? Hvor startet du, og hvilke valg måtte du ta tidlig i prosessen?
Det gikk først noen dager til å forberede meg på å hoppe inn i prosjektet. Jeg tenkte mye på hvordan jeg ville at det skulle bli, og hvordan det kunne se ut. Deretter leste jeg boka grundig. Dette var under pandemien, så jeg satt ute på plenen i bakgården min og gjorde notater om hva jeg ville ha med, og hva som kanskje ikke passet inn. Boka til Zeshan er jo på over 400 sider, så dette tok litt tid. Jeg lagde også noen tilfeldige tegninger for meg selv for å få fram riktig stil, følelse og stemning.
Hva var den største utfordringen med å adaptere Tante Ulrikkes vei til tegneserie, og hvordan løste du den?
Den største utfordringen var nok å sortere ut hvilke sekvenser jeg ville bruke. Å lage hele boka ville ikke ha fungert i et tegneserieformat. Jeg slo sammen karakterer og fjernet intervjuformen som var i romanen. Den ville ikke ha fungert visuelt. Deretter lagde jeg en rekke sekvenser som jeg og redaksjonen stokket litt rundt på og lagde overganger mellom. Så tettet vi noen hull med flere sekvenser der det var nødvendig.
Romanen har mange stemmer, nyanser og et særegent språk. Hvordan jobbet du med å bevare bokas tone og karakterenes særpreg i samspillet mellom tekst og bilder?
Vanskelig spørsmål. Jeg er ikke helt sikker, men jeg kan vel si det slik at siden jeg brukte god tid på å lese og dykke ned i universet, havnet jeg i en sinnstilstand som gjorde det lettere å følge boka. De visuelle nyansene kom på plass litt senere i prosessen. Det er noen sider uten tekst som likevel forteller mye om karakterene og miljøet.
